Suksess og Forklaringer
Like sikkert som at vi på søndag får en vinner av fotball-VM, vil vi i ukene fremover få servert en rekke forklaringer på hvorfor akkurat laget som vant, gikk av med seieren. Men hvor mye tillit kan vi ha til slike etterpåkloke forklaringer på suksess?
På søndag spiller Tyskland og Argentina finale i fotball-VM på legendariske Maracanã stadion i Rio de Janeiro. Det store spørsmålet er hvorfor akkurat disse to lagene har gjort det så bra, mens storheter som Spania, Italia og England røk ut allerede i gruppespillet? En populær tilnærming til slike spørsmål både blant fotballeksperter og forfattere av «flyplasslitteratur», er å finstudere lag/bedrifter som har hatt suksess, i et forsøk på å avdekke hvilke egenskaper som ledet til suksessen.
Selv om det intuitivt virker fornuftig å studere suksesser for å forstå hva som skal til for å oppnå suksess, medfører en slik tilnærming at vi velger ut hvem vi skal analysere basert på det kriteriet vi ønsker å forklare. Og det er, som IMD-professor Phil Rosenzweig påpeker i sin bok «The Halo Effect», problematisk av flere grunner.
Et første problem er den såkalte «glorie-effekten». Forskning innen psykologi har vist at vi mennesker har en tendens til å tilskrive alskens positive egenskaper til mennesker eller organisasjoner med suksess. Som for eksempel Steve Jobs. Etter Apple sin massive suksess de siste årene har mange, både innenfor og utenfor bedriften, lansert Steve Jobs sin kompromissløse og nærmest diktatoriske lederstil som en sentral forklaring på suksessen.
Problemet er bare at den samme kompromissløse lederstilen tidligere er blitt brukt som forklaring på hvorfor Apple gjorde det dårlig på slutten av 80-tallet og hvorfor Jobs senere floppet med sitt «nye» selskap NEXT. Lederstilen til Jobs ble altså glorifisert etter den massive suksessen med Apple på 2000-tallet og demonisert da Apple ikke fikk det til på 80-tallet. Samme leder, samme selskap, to forklaringer og to helt ulike konklusjoner.
Det andre problemet med å kun studere suksesser er den såkalte «konvergering-mot-snittet»-effekten. Denne sier at det rent statistisk er større sannsynlighet for at en veldig god prestasjon vil bli etterfulgt av en dårligere prestasjon, enn at den blir etterfulgt av nok en veldig god prestasjon. Sagt på en annen måte kan selv middelmådige fotballag glimte til i ny og ne, som f.eks. da Norge slo Brasil i 1998, eller da Danmark vant EM 1992 (selv om de egentlig ikke engang var kvalifisert for mesterskapet).
Poenget er at sannsynligheten for at slike prestasjoner holder seg over tid, er mindre enn at det ikke gjør det. Å analysere seg frem til hva som forklarer en bedrifts suksess basert på enkeltobservasjoner gjør at man står i fare for å plukke ut en middelmådig- eller dårlig bedrift på en kortvarig opptur. Og det er jo ikke spesielt matnyttig. Ihvertfall ikke hvis målet er å forstå hva som fører til gode prestasjoner.
Et tredje problem er at uansett hvor lite gjennomtenkt en gruppe bedrifter opererer, eller VM-lagene spiller, vil det være noen som gjør det betydelig bedre enn andre. Gode prestasjoner trenger derfor ikke være et resultat av at noen har gjort noe riktig. De kan simpelthen være et resultat av flaks. Og flaks på et tidspunkt kan forplante seg over tid, og gi en illusjon om at noen har gjort noe vedvarende «riktig».
Et eksempel på dette kan være gruppespillkampen mellom Spania og Nederland hvor sistnevnte vant 5–1. På stillingen 1–0 til Spania var spanske David Silva svært nær ved å score. Hadde dette forsøket endt i mål, kan det godt tenkes at både sluttresultatet i denne kampen og det endelige turneringsutfallet hadde blitt helt annerledes for de to lagene. Altså, ved å velge ut lag eller bedrifter basert på hvor bra de har prestert, og så i ettertid lete etter likheter mellom de som har prestert bra, vet man ingenting om egenskapene man avdekker faktisk har ført til suksessen, eller om prestasjonsforskjellene kun skyldes tilfeldigheter.
Vi vet heller ikke om bedriftene som ikke hadde suksess, gjorde akkurat de samme tingene som de suksessfulle bedriftene vi studerer. Begge deler er problematisk.
Diskusjonene ovenfor setter fingeren på noen viktig poeng, nemlig at man kan lære lite om suksess ved å studere kun suksesser, og at det er mindre rett frem å avdekke hvorfor noen fotballag/selskaper/personer har suksess og andre ikke, enn vi liker å tro.
Vi mennesker har en overdreven trang til å forklare alt som skjer rundt oss, selv i tilfeller der det er snakk om rene tilfeldigheter. Dette ubehaget ved å la noe være uforklart sies å være opphavet både til religion og konspirasjonsteorier, og som vi har sett her, trolig også til en rekke mer eller mindre plausible forklaringer på hva som skaper suksess i både idrett og næringsliv.