Kontanter og Kunnskap
Bedriftenes konkurranseevne blir ikke nødvendigvis dårligere ved at de øker kontantbeholdningen, skriver Eirik Sjåholm Knudsen ved Norges Handelshøyskole.
For to uker siden kunne vi i DN lese at økt frykt for nye nedgangstider har ført til at store europeiske bedrifter «sylter ned» kontanter fremfor å investere i nye virksomheter og nye prosjekter («Sylter ned kontantene», DN 16.09). I artikkelen uttalte flere økonomer at dette var bekymringsfullt, siden reduserte nyinvesteringer gjør at det skapes færre arbeidsplasser og at bedriftenes konkurranseevne svekkes.
Men disse observasjonene kan også tolkes på en annen, betydelig mer positiv måte, nemlig at bedriftene ved å øke kontantbeholdningen gjør det mulig å opprettholde (eller øke) investeringer i innovasjon, kunnskap og kompetanse hvis en ny nedgangstid skulle inntreffe. Og siden slike kunnskapsinvesteringer er det som skal danne grunnlaget både for bedrifters fremtidige konkurranseevne og fremtidens arbeidsplasser, må jo dette være bra.
For å forstå hvordan to så forskjellige konklusjoner kan trekkes på bakgrunn av de samme observasjonene, kan vi se til en artikkel Lasse B. Lien og jeg har i den kommende utgaven av Advances in Strategic Management. Her viser vi hvordan økonomiske og finansielle kriser, som er det bedriftene i DN-artikkelen frykter, påvirker bedrifters investeringer ulikt avhengig av hvilke type investeringer man ser på.
Hvis vi starter med investeringer i materielle eiendeler som maskiner, produksjonsutstyr, bygninger og så videre, pleier de å falle betydelig i nedgangstider. En av grunnene til dette er at det blir mindre attraktivt for bedrifter å investere i ny kapasitet under perioder med fallende etterspørsel. En annen er at kreditt ofte blir dyrere i slike perioder. En tredje grunn er at bedrifter heller ikke har mye å tape på «å sitte på gjerdet» for å se hvordan ting utvikler seg.
Den andre «hovedkategorien» er investeringer i ikke-materielle eiendeler som FoU, innovasjon og kompetanse, såkalte kunnskapsinvesteringer. I motsetning til materielle investeringer, ønsker bedriftene å skjerme kunnskapsinvesteringene sine i nedgangstider. En viktig grunn til dette er at slike investeringer har veldig høye tilpasningskostnader. Det betyr at det er svært kostbart for bedriften å gjøre endringer i beholdningen av kunnskap. For eksempel kan ikke en bedrift bare «skru av» FoU-avdelingen sin for å spare penger under en nedgangstid, for så å «skru den på» igjen på et senere tidspunkt. Kuttes de løpende investeringene i FoU-aktiviteter, vil mye av kunnskapen som er bygget opp over tid raskt forsvinne. Bedriften kan dermed få en konkurranseulempe ovenfor konkurrenter som unngikk å kutte i sine kunnskapsinvesteringer. Dette gjør at disse investeringene typisk er mindre sensitive for forbigående endringer i økonomien.
Men selv om bedriftene selv altså ikke ønsker å kutte i kunnskapsinvesteringene i dårlige tider, avhenger deres evne til å skjerme disse investeringene av deres finansielle situasjon. Og siden kunnskapsinvesteringer er særdeles vanskelig å finansiere med kreditt på grunn av høy usikkerhet rundt utfallet av slike investeringer og fordi bankene ikke kan «ta pant» i kunnskap, er finansieringsevnen ofte synonymt med hvor mye kapital bedriftene har tilgjengelig internt.
Hvis vi så går tilbake til observasjonene om at store europeiske bedrifter heller bygger opp kontantbeholdningene sine enn å investere i nye prosjekter, kan dette altså også være en indikasjon på at bedriftene setter av kapital i dag for å gjøre det mulig å opprettholde kunnskapsinvesteringer i fremtidige nedgangstider. Og på bakgrunn av diskusjonen over, er dette i så fall en smart ting å gjøre.
Men hvis det er så smart å sette av midler til å opprettholde kunnskapsinvesteringer i nedgangstider, hvorfor gjorde ikke alle bedriftene dette også før finanskrisen 2008-09? Her kan en bare spekulere, men jeg tror en viktig grunn til at det ikke skjedde i stor nok grad var at perioden 1990–2008 var relativt stabil økonomisk sett, noe som førte til at bedrifter tilpasset seg en forventet fremtid uten store økonomiske kriser. Den kraftige krisen i 2008–09 overrasket derfor mange bedrifter ved at tilgang på finansiering, enten fra løpende inntekter, kapital fra eiere, eller kreditt fra banker, plutselig ble strammet betydelig inn. Resultatet var at en rekke bedrifter slet med likviditeten og ble tvunget til å gjøre kutt i sine løpende kunnskapsinvesteringer med det resultat at mye verdifull trolig gikk tapt.
Forhåpentlig er observasjonene om at store europeiske bedrifter nå øker kontantbeholdningen en indikasjon på at disse bedriftene har lært av den forrige krisen. I så fall er ikke disse observasjonene dårlig nytt hverken med tanke på bedriftenes konkurranseevne eller økonomisk vekst på litt lengre sikt. Det hele avhenger altså av om kontantene blir syltet ned av de rette grunnene.