En middels kraftig bipolar lidelse

Bergens Tidende, 11/08/2009, Joint with Øyvind Kvinge

Hva som er typisk norsk? Det typisk norske er å være høyst middelmådig, ispedd en touch av dårlig selvinnsikt.

I filmen «Me, Myself and Irene» fra 2000, spiller Jim Carrey den rolige, sympatiske og noe kjedelige politimannen Charlie Bayleygates. Som en reaksjon på en rekke hendelser bygger det seg opp en indre uro i Charlie. En uro som etter hvert kommer til uttrykk gjennom en ny personlighet; den aggressive og opportunistiske Hank Evans.

En middels viktig nasjon

På tilsvarende måte som Charlie har også Norge vært gjennom en indre transformasjon. Vi var en gang et traust, vennlig og sosialdemokratisk samfunn i nord, som gikk stille i dørene og ville være snille med alle. En middels viktig nasjon, befolket av et middels rikt folkeslag, som var middels flinke på skolen, hadde middels gode jobber og i tillegg reiste på høyst middelmådige ferier. Så lenge man tilstrebet det middelmådige og ingen kunne påstå at man hevet seg over andre mennesker, var alt bare fryd og gammen.

Mer enn middels rike

Så skjedde det noe. I 1971, med god hjelp fra et utagerende folkeslag i vest, begynte man å produsere olje på norsk sokkel. Og ikke bare litt olje, men fryktelig mye olje. Vi sto nå i fare for å bli en langt over middels viktig aktør i jobben med å forsyne Europa med energi. Men kanskje verst av alt, Norge sto nå i fare for å bli mer enn middels rike.

Bekymringene var berettiget. Det statlige oljeselskapet Statoil ble opprettet og formidable verdier ble hentet opp fra havbunnen og pøst inn i en middelmådig norsk økonomi. Men ville ikke dette ruinere vår nasjonale identitet basert på middelmådighet? Hvordan kunne vi klare å ikke hevet oss over andre mennesker når levestandarden vår klatret mot verdenstoppen?

Problemer i kø

Selv om sterk økonomisk vekst og norsk middelmådighet kanskje kunne gått hånd i hånd, har problemene vist seg å stå i kø. De sosiale forskjellene har økt betraktelig, blant annet fordi enkelte nordmenn har bygget seg opp langt over middels store private formuer. Vi tar også flittig i bruk billige gjestearbeidere for å gjøre jobbene vi ikke liker, men betaler dem gjerne langt under middels lønn. Dette har bidratt til å gjøre den norske identiteten svært tvetydig og forvirrende. Hvem er det egentlig vi ønsker å være? Svaret er Olav Thon.

Middelmådig og rik

Olav Thon er selve personifiseringen av det bipolare tilfellet Norge anno 2009. Utad er han den snille, gamle mannen med slitt fjellanorakk og en liten hytte uten strøm på fjellet. Han har aldri uttalt at han er bedre enn noen andre, og benytter enhver anledning til å presisere at han er akkurat som deg og meg. Altså høyst middelmådig.

Men Thon er bare middelmådig når vi overser en sentral faktor: han er også Norges rikeste mann. Spørsmålet vi nordmenn skyver under teppet (eller den gamle anorakken i Thon sitt tilfelle) er hvordan denne middelmådige herren er blitt nettopp Norges rikeste. Under anorakken og strikkeluen med det rare mønsteret finner vi en Hank Evans, en knallhard forretningsmann som ikke har noen ambisjoner om å la andre folks interesser stå i veien for hans mål.

Under anorakken

Et av problemene som har oppstått de seneste årene, er at den norske bipolare virkeligheten er i ferd med å utvikle seg til en offentlig krig mellom de to (identitets)polene. Et konkret eksempel på dette er de ramaskrik vi opplever hver gang en norsk leders lønningspose blir brettet utover (middelmådige) norske aviser.

På tilsvarende måte som Charlie forsøker å undertrykke sitt alter ego Hank Evans, forsøker vi å skremme den ubehagelige virkeligheten tilbake der vi vil ha den. Godt gjemt under anorakken til Thon.

Midt på treet

På tross av alle endringene som har funnet sted de siste 40 årene, er de uttalte norske verdiene de samme. Vi ønsker fremdeles både sterkt og inderlig å være middelmådige. I skolen skal elevene ligge midt på treet (noe vi har fått til på en utmerket måte), mens lønnen skal være lik for alle i arbeidslivet (ikke fullt så vellykket).

Men på samme tid er vi altså et pengegrådig folkeslag som har bygget opp hele vår sosiale velferd ved hjelp av grunnleggende markedsøkonomiske mekanismer. Er vi i så fall blitt rike på andres bekostning? Hvis ja, hvor lenge er det mulig å opprettholde det norske idealet om Charlie, samtidig som vi også skal overse opportunisten Hank Evans?

Fingeren i jorden

Som i tilfelle med Charlies personlighet, har også den norske virkeligheten endret seg dramatisk over relativt kort tid. Akkurat derfor er det desto viktigere å stikke fingeren i jorden og innse at vi ikke på en og samme tid både kan være et samfunn som ønsker å spille storkar på den globale arena både politisk og økonomisk, og samtidig tilby våre ledere middelmådige industriarbeiderlønninger.

Vi kan heller ikke ha et skolesystem som holder de beste nede slik at andre elever ikke skal føle seg underlegne, og samtidig være verdensledende i kunnskapsintensive næringer.

Norsk verdensbilde

Det vi derimot kan gjøre, er å røske litt i vårt eget snevre verdensbilde og skille de to ordene middelmådighet og likeverd. Man trenger ikke alle være middelmådige for å være like mye verd som mennesker. Den internaliserte verdien «middelmådighet» må bort om vi skal fortsette å drive verden fremover.

Samtidig må vi være klar over, og faktisk erkjenne, at Hank Evans har tatt plass ved det norske bordet. Og det på permanent basis.